øvre eiker

"Om jeg bare hadde visst dette før"

«Kan ikke du ta på deg kjole og en parykk, og gjøre oppdraget for meg?»

Jeg ser forventningsfullt på kjæresten min. Som alltid synes jeg selv at kommentarene mine er morsomme. Hysterisk morsomme for å være helt ærlig. Tørre, ja absolutt!  Tørre og morsomme, just the way I like it. Kjæresten min derimot, er ikke like imponert over humoren min. Forslaget om kjole og parykk falt ikke helt i smak.  

Det er onsdag. 28. august. Høsten er i gang for fullt, og straks er det ut på det tredje foredraget for uken. Det er Øvre Eiker Høyre som står for tur. Jeg har blitt invitert for å være hovedattraksjonen på temamøte om psykisk helse. Vel fremme, og publikum begynner å komme inn i kultursalen på Hokksund ungdomsskole. Jeg skanner publikum. Vurderer om jeg skal gjøre noen forandringer på foredraget. Noen tilpasninger. Mens jeg skanner publikum, kan jeg se de gjør det samme med meg.

Det er alltid like gøy. I salen sitter det unge som gamle, kvinner som menn, og de som er imellom og utenfor de definisjonene. Han som hen. Flere ser på meg med skeptiske blikk. Jeg blir ikke lenger satt ut av det. Jeg smiler av det. De lurer på om jeg kan ha noe fornuftig å si? Ei vever og liten jente på under 160 centimeter, kan fortelle meg noe jeg ikke vet? Kan det være mulig? Jeg skal vise dere, tenker jeg.

69090870_914087032287911_6670293001933160448_n.jpg

45 minutter senere , takker jeg for meg og publikum klapper begeistret. Jeg klarte å vise dem. Jeg tar meg en slurk med vann mens jeg venter på det kleine øyeblikket jeg aldri helt venner meg til. Øyeblikket hvor arrangørene takker, og jeg må smile pent. Er det dumt å si at jeg ikke liker oppmerksomhet når jeg er foredragsholder? Det er noe med det jeg aldri helt blir komfortabel med. At dem skal takke meg. Det er jeg som skal takke dem. For at de er med å gjør at jeg kan fortelle det glade budskap videre.

Plutselig kom jeg på at jeg lovet muligheten for spørsmål. Har publikum spørsmål? Til min store glede har flere av dem spørsmål. Hadde jeg bare vært allmektig og hatt svarene. Fasiten.

«Hva skal man gjøre for å se de som har det vanskelig? De som tviholder på masken?»

Godt spørsmål, tenker jeg inni meg for meg selv mens jeg prøver å formulere noen kloke ord ut til publikum. Det er ord som gir mening, men ingen fasit. Det finnes ingen fasit på det. Hvorfor ikke?

Etter et foredrag pleier jeg alltid å vente. Jeg vet godt at det ikke er alle som tørr å stille spørsmål i plenum. Noen har behov for å spørre på tomannshånd, og andre har et ønske om å dele egne opplevelser med kun meg alene.  En av de godt voksne som stilte spørsmål i plenum kommer bort til meg. Vi håndhilser før han slår av noen ord:

Tusen takk for et virkelig bra foredrag. Jeg har selv jobbet med barn og unge tidligere. Jeg har sett at flere av dem har slitt, men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg skulle så ønske at jeg fikk høre ditt foredrag da, for jeg ser nå at jeg burde tatt mer kontakt. Om jeg bare hadde visst dette før
— Publikum

Det er nettopp derfor jeg gjør det jeg gjør. For at de som står i det skjønner at de ikke er alene. For at de som kjenner på det jeg har kjent på, ser at det blir bedre. Ser håp i det håpløse. Mot i det motløse. For at de som er rundt, ser at det ikke er farlig å strekke ut en hånd. At en utstrakt hånd kan være den ene positive opplevelsen i løpet av en dag. At du som person kan være den ene.